Anmeldelse av Brytningstid

I sommer har jeg for første gang på lenge hatt tid til å lese eller lytte, og jeg har kost meg med masse masse serier. Det jeg dessverre ikke har vært like flink til er å skrive ned tankene jeg har hatt om serien, men jeg gjør nå ett forsøk her!

Et produkt av sin tid

Brytningstid er en serie som ble skrevet av Liv Margareth Alver og utgitt i 1995. Mens det i dag er utgitt over 200 serier var det den gang utgitt ca. 11 stykk. Dette var altså i starten av perioden denne sjangeren ble utgitt, og jeg vil påstå at serien er preget av dette. Totalt ble det åtte bøker fra Liv Margareths hånd i denne serier, og de ble alle utgitt i løpet av en toårs periode. Hun hadde fra tidligere skrevet serien Hanseatene som ble utgitt mellom 1991 og 1994 som den femte serien i sjangeren. Hanseatene ble på totalt 24 bøker, og er senere utgitt på nytt. .

Seriens handling

1772. Christina var bare femten år da hun måtte forlate øya St. Croix og flytte til Norge. Hun likte seg ikke i det kalde landet foreldrene hennes kom fra, men det verste var at faren før han døde hadde lovet henne bort til en mye eldre mann. Elias Karschau var ufordragelig og selvgod, og virket lite interessert i sin unge brud. Men likevel var ikke ekteskapet til å unngå, selv om Christina hadde forelsket seg hodestups i Fritz Niedegger, Elias’ unge forretningspartner.

I løpet av seriens åtte bøker sees livet igjennom en rekke ulike personers øyne. De fleste av dem er på en eller annen måte involvert i livet til andre vi har hørt om tidligere, noe som betyr at vi gjerne kan høre slutten av en kjærlighetshistorie igjennom andres øyne.

Mine lesertanker

Som skrevet innledningsvis var jeg ikke så flink til å notere meg, så derfor kommer det noen tanker nå om hvordan jeg husker serien:

Jeg leste altså disse åtte bøkene raskt etter hverandre, noe som gjør at jeg veldig tydelig ser at tematikken og karakterenes motiver ofte går igjen igjennom de ulike historiene. Det er eksempelvis flust av trekantdrama, med forsmådde elskere som forsøker å drepe for å få egen vilje igjennom. Jeg sitter nesten med tanken om at hevn er hovedmotivet til annenhver karakter…

Bøkene er fulle av svulstige beskrivelser, og det skinner godt igjennom at dette er en gammel serie. Jeg tviler på at denne serien kunne blitt utgitt i dag.. Det betyr også at det er langt mer elskoven i serien, og beskrivelser vi ikke helt er vant med i dag. Det er ofte karakterene koser seg med hverandre, men beskrivelsene er sørgelig like igjennom serien. Videre er det også slik at karakterene elsker dypt og inderlig før det raskt skifter, nesten fortere enn de rekker å møte hverandre, det er nok med ett blikk fra en annen, så elsker man denne. Og beskrivelsen av hvordan de kan se på hverandre og forstå at den andre er dypt og ugjennkallelig forelsket i en går ofte igjen…

For å oppsummere må jeg konkludere med at dette er en serie jeg hadde lagt bort om jeg hadde hatt bøkene fysisk, og ikke hørt de som lydbok. Ved at noen leste for meg og jeg satte opp hastigheten gikk det greit. Serien har absolutt lengre gode sekvenser og mye dramatikk jeg veldig gjerne skulle dykket dypere inn i, men det rører kun overflaten og jeg savner et skikkelig dypdykk. Jeg ender med å gi serien en toer, det er for mye som mangler for at jeg skal kose meg maks..