Forfatterlunsj på Theatercaféen

Fredag for fire uker siden fikk jeg en epost fra Bladkompaniet, mitt navn var satt opp på en eksklusiv liste! Så om jeg hadde mulighet kunne jeg få være med på forfatterlunsj på Theatercaféen?! Selvfølgelig takket jeg ja, og lørdag 29. september satt jeg meg spent på toget innover mot Oslo.

Da jeg ankom Narvesen ved Nationaltheatret ble jeg først møtt av en herlig bukett av ansatte fra Bladkompaniet; Astrid, Guri, Anja, Kristine og Mariann. Den gjengen har en egen evne til å få en til å føle seg velkommen, utrolig hyggelig. Litt lengre inn satt dagens hovedpersoner, Aud Midtsund, Salmund Kyvik og Ida S. Skjellbakken.

Aud og Salmund har jeg hatt gleden av å hilse på tidligere, både på ulike lanseringer men også på boktreff. Utrolig koselige og jordnære begge to. Og Ida var jo bare skjønn 🙂 Fikk også hilst på mannen hennes Kjetil. Han har jeg sett navnet på i utallige bøker, han har nemlig illustrert følgende serier Anna fra Røros, Hvite hjerter, Maria av Svaneberg, Misteltein, Morgensol,  Mørketid, Nattlys, Over skyene, Papirslottet, Rosemalt, Skjebnesøstre, Solgård, Trollkvinne og Tårnhuset, i tillegg til omslagsdesignet til Nattergalen og Eikegården. De to sistnevnte er det Ida som har illustrert!

Like før to kom også Beate og Tone, to heldige lesere som tidligere samme uka vant hver sin plass til lunsjen. Så var det tid for ett fellesbilde før vi fortet oss inn på Theatercaféen. Den ærverdige caféen åpnet sine dører i 1900, og har i nyere tid blitt renovert til sin fordums prakt. Dette var mitt første besøk og jeg lot meg imponere over stedet, atmosfæren og maten. Om det er noe som skal prikkes på må det bli at det var så mye lyd i lokalet, at jeg ikke fikk snakket med alle rundt bordet.. Så, etter noen timers hyggelig samvær, en knallgod Club Sandwich og mye godt i glassene måtte jeg ta farvel med koselige folk for å sette meg på toget hjem.

Nye bøker mandag 15. oktober.

Denne mandagen er det farvel til Over skyene, og hei til Barn under månen. Over skyene ble på syv bøker, en miniserie Jorunn Johansen har skrevet samtidig som hun også skriver på Soloppgang. Barn under månen er en serie på 15 bøker som Jane Mysen gav ut mellom 2003 og 2005.

I tillegg kommer også Clara Wahl med bok 16, Flammedans med bok 90, Ingebjørg Olavsdatter med bok 21, Nattergalen med bok 2, Rederiet med bok 19 og Skjærgårdsliv med bok 38.

Er du en av de som leste Over skyene? Si noen ord om hva du synes om serien da vel, så kan andre dra nytte av din omtale 🙂 Les mer her.

Tirsdagstitten 24 – Slektsarven

Tirsdagstitten er en spalte som naturlig nok kommer på tirsdager. Målet er å hente frem en ny serie, og presentere den for dere lesere. Håpet er at nettopp du vil kommentere og si noen ord om serien dersom du har lest den. På den måten blir serienes informasjonsside opplyst langt utover hva jeg klarer alene Kanskje klarer jeg også å hente frem en serie du ikke har sett før, og dermed pirre nysgjerrigheten din!

 

 

SLEKTSARVEN

Stor-Elvdal, 1634. På garden Gammelstugu ved Glomma lever menneskene strengt etter bygdas skikker. Torstein er forelsket i plassjenta Rønnaug, som slekt og tradisjoner sier han aldri kan få. Bondedattra Ingvild er 8 år eldre enn Torstein, men hun har bestemt seg for at ham skal hun ha.

Serien er skrevet av Leif Frantzen og ble utgitt av Bladkompaniet mellom 1999 og 2003. Serien ble på 20 bøker. Forsidene er illustrert av Svein Solem.

Bilde; grorudalen.no

Leif Frantzen

Forfatteren ble født i Stor-Elvdal i 1927. Han vokste opp på et småbruk, med skogen og Glomma som nærmeste nabo. Han bor nå i Oslo og har arbeidet i mer en 40 år med utvikling og markedsføring av kontor- og datasystemer.

Lesertanker om Krøniken om Ylva Alm

Nå er første bok i en ny serie lest ut. Denne gangen er det Krøniken om Ylva Alm som har holdt meg med selskap. Serien vant jeg på gratislodd under boktreffet i Trondheim i begynnelsen av august! Nå ligger bok to klar på nattbordet til kvelden senker seg, men først noen tanker om den første boken. Det er alltid like spennende med slike førstebøker! Legger den igjen nok tråder til at jeg vil følge med for å finne ut hvordan veven blir?

Det første som må påpekes ved denne serien er hvor utrolig fornøyelig det er at forfatter og illustratør er en og samme person! Det har ikke skjedd før.. Mens jeg leste satt jeg ofte og tittet på forsiden. Når kjolen ble beskrevet, måtte jeg se ekstra nøye på den. Det sammen med amuletten og gården man skimter i bakgrunn. For på denne serien VET man at det man leser faktisk er det man ser – utrolig gøy!

Så til innholdet bak den vakre forsiden; jeg var fanget etter kapittel to! Prologen tar oss med tilbake til vårmåneden mai i herrens år 1700. En ung heks og hennes mor er fanget. Den yngste rømmer fra fangenskap for å finne igjen sin datter, og sin mors lille datter. Da knektene og lensmannen igjen fanger heksen har de måttet gå forbi to barnelik…

Allerede her er de første trådene kastet ut, og det blir ikke færre av dem etter hvert som sidene blir lest. Ylva Alm står for meg som en ung kvinne som nok ville hatt det bedre et annet sted enn en vakker herregård. Hun har omsorg for dyrene rundt seg, omtanke for mennesker på tvers av herkomst og titler. Hun ser det beste i mennesker, og er nok kanskje litt naiv og godtroende. Men hun har uten tvil evnen til å stå opp for seg, og er aldri redd for å ta i ett tak og bryr seg tilsynelatende fint lite om hva andre mener om seg. Vakre kjoler, pudder i ansiktet og høye parykker er jeg sikker på at hun hadde byttet bort mot fuglene sang over trekronene i fri galopp.

Aksel er en vakker og spennende mann. Allerede fra første side kunne jeg kjenne på sympatien for ham, og ikke lenge etterpå var jeg fanget. Å høre hverdagen fortalt med hans stemme, og få innblikk i tankene hans gjør at jeg raskt kjenner jeg liker ham. Han er klok, djerv og kanskje litt dyrisk også. Ikke fritt for at jeg i løpet av boka fikk noen assosiasjoner til første boken i Isfolket, spesielt møtet mellom Ylva og Aksel bak Bjergvin, sett opp mot Silje og Tengels møte i en skogshytte..

Boken ble lest ut i løpet av ett lite døgn, i de små ledige stundene en har. De siste kapitlene gikk i ett, da klarte jeg ikke legge fra meg boken. Så når siste side var lest ut satt jeg igjen med enn smil om munnen. For her var det mange gode tråder å kunne nøste opp i. Jeg elsker å pønske på disse, spinne videre på dem og kose meg med å se hvordan valg kan påvirke serien. Og ikke minst elsker jeg det når forfatteren tar meg på sengen og viser hvor lite jeg egentlig har forstått! Og da tenker jeg blant annet på det hemmelige sovekammeret – for der var jeg sikker på at fruen i huset hadde tilbrakt tid – så hvor feil kan man ikke ta..

Og til de andre løse trådene som får meg til lengte etter kvelden og bok to. Hvem er egentlig Ylva Alm og hva han hun ha til felles med heksen som ble brent på bålet for femten år siden? Hvordan kommer den gode Aksel inn i bildet, og hva med hans klokhet, kunnskaper og sinnelag? Hva skal Ylva ta seg til nå, med tanke på det uventende frieriet? Hvordan blir det for Silje nå? Og har Aksel virkelig reist?

Persongalleriet er godt og byr på mange spennende personer å bli kjent med. Skildringene av snøen og det kalde været gjorde at jeg trakk teppet tettere omkring meg. Dialogene følt uanstrengt og naturlig, og det er noe av det viktigste for meg. Det må være virkelig – og det er Ylva og hennes univers. Jeg gleder meg til fortsettelsen!