Annonse

1Sterkt og vakkert fra Vestfjorden. Lun humor, varme og masse drama !

Engeløya, 1862.

En kald vinterkveld er Gabriel på vei hjem fra legebesøk, da hesten brått bykser til side. I veikanten ligger en jente, livløs. Den unge doktoren tar henne med seg, uten å nøle. I doktorgården blir det oppstandelse da den forkomne jenta blir brakt i hus. Hvem er hun, og hvor kommer hun fra? Ingen vet, og selv røper hun ingenting …

Gabriel lente seg ut av sleden for å se hva som hadde skremt hesten. Da så han det. Noe brunt, det lignet på et menneske. Eller kanskje var det bare en stein?
«Fred og bevare,» hvisket han og stirret på den livløse jenta. Fort rev han av seg den store bjørneskinnsfrakken og pakket henne inn i den. 

Skrives av Trine Angelsen, utgis av Cappelen Damm og illustreres av Ingun Mickelson. Først bok ble utgitt 6. juli 2015 og det er ukjent hvor lang serien blir.

fForfatteren  er født i 1965 og kommer fra Kabelvåg i Lofoten, men er nå bosatt på Fauske. Hun forteller selv at hun ble refusert trettifem ganger før hennes første bok ble tatt godt imot av Damm Forlag. Hennes aller første bok ble til suksess serien “Havets Datter”, 30 bøker i perioden mellom 2002 og 2006, og i 2011 ble serien gitt ut på nytt av Cappelen Damm Forlag.

For Trine fortsatte suksessen når hun gav ut “Thea” på Schibsted Forlag i 2006. Nok en gang ble serien på 30 bøker, og til glede for mange fans kom en ny serie av Trine like etter siste bok om Thea kom ut i midten av 2010, “Hverdagsengler”. Hennes tredje serie ble på 27 bøker og siste punktum ble satt i september 2014. Kun ti måneder etter dette utgir hun sin fjerde serie, “Breidablikk. Trine kan nå vise til et opplag på over fire millioner solgte bøker!

Trine har også utgitt tre strikkebøker, Lune Masker, Strikkelykke og Strikk til liten og stor. Den første med hovedinspirasjon fra serien “Hverdagsengler”.

Foruten skrivingen er ridning Trines store lidenskap. Dette til tross for at det stod om livet da hun i 2009 falt av hesten og punkterte en lunge. Hun lå i koma i tre døgn.
– Da var jeg overbevist om at min siste time var kommet. Jeg trodde aldri jeg skulle klare å ri igjen, men jeg var jo nødt til det. ”Bli aldri så redd for å dø at du glemmer å leve,” lyder nemlig Trines motto.  I dag rir hun med hjelm og sikkerhetsvest!