Forfatterintervju med Tone Lilleenget By

Denne helgen kom bok to i den nye serien Trønderroser, og jeg har tatt en prat med forfatteren Tone for å høre hvordan den nye tilværelsen er, og om hun kan fortelle oss mer om serien sin og seg selv.

Først og fremst må jeg få lov å gratulere deg med lansering av serie. Hvordan er det å sitte med sin egen bok i hånden og kunne kalle seg selv serieforfatter?

Tusen takk! Nå er det gått noen uker siden nyheten om serien ble delt og første bok ble lansert, så jeg har hatt litt tid til å venne meg til tanken. Men det er fortsatt rart å tenke på seg selv som forfatter, eller å tenke på at mange nå leser serien min! Merkelig, men fryktelig moro!

Du vant jo skrivekonkurranse i 2016. Kan du fortelle litt om hvordan det var å bli vinneren 2016, og ikke minst om tiden som har gått frem til lansering?

Tones kontor. Foto: Privat

Mailen fra Bladkompaniet om at jeg hadde vunnet kom mens jeg satt på jobb, og da jeg leste den ble jeg helt skjelven. Og gledeshylet måtte jeg holde inni meg ettersom vi sitter i åpent kontorlandskap og jobber, men jeg kan love at jeg hylte! Det ble vel ikke akkurat så mye fornuftig som ble gjort resten av dagen, for det var vanskelig å tenke på annet enn mailen og hva den egentlig innebar.

Årene etter har gått utrolig fort, det er rart at det straks er 5 år siden. Noe av grunnen til at det har tatt tid å få Trønderroser på beina er at jeg fortsatt jobber 100%, og så har det skjedd en del i privatlivet også. Jeg møtte blant annet han jeg nå er gift med et halvår etter konkurransen, og vi har etter hvert skaffet oss to hunder sammen også. Så skrivingen har gått litt opp og ned i perioder.

I Trønderroser møter vi fire forskjellige unge kvinner, søstre Marie og Oline som begge har opplevd livets skyggeside, og kusinene Dora og Mina, som lever komfortable liv og aldri har sett skyggesiden. Kan du si noe mer om dem?

Opprinnelig tenkte jeg først å ha kun Marie som hovedperson, kanskje med noen innblikk fra Olines nye liv. Men så ønsket jeg å få fram kontrastene i denne tiden sterkere også, og slik dukket Dora og Mina opp og ble en del av fortellingen.

Marie har ikke noe enkelt utgangspunkt når hun som fattig og foreldreløs kommer alene til Trondhjem. Å stå på egne bein blir ikke lett, og hun er en forsiktig type. Men utfordringene kommer til å gjøre henne sterkere. Oline er en mye tøffere og staere utgave, men også hun har en sårbar side. Selv om de har mye i mot seg drømmer de begge om et bedre liv – og håpet om en gjenforening.

En vinterdag foran Nidarosdomen. Foto: Privat

Dora har hatt en beskyttet og behagelig oppvekst, men hun ønsker seg flere muligheter i livet, og å få reise og oppleve nye og fremmede steder. Noen kvinnekamp er det ikke snakk om på denne tiden, men like muligheter og flere rettigheter er noe Dora ville ha nikket gjenkjennende til. Mina er den «store romantikeren», men hun er også en som tør å tråkke ørlite utenfor grensene for hva som er «lov» eller hva som regnes som skikk og bruk. Hun er også foreldreløs. Og selv om hun er vokst opp i Doras familie, har hun likevel en følelse av rotløshet i seg, og ønsker å føle seg verdifull og elsket.

Om du hadde stått i Marie eller Mina sine sko, tilbake i 1767, hvordan ville det vært å leve den gang, sett opp mot nåtiden?

Noe av det som man ganske raskt hadde merket er vel hygienen, eller rettere sagt mangelen på den. Selv om man som bedrestilt i alle fall hadde det litt renere rundt seg, så er det milevis unna den hverdagen vi har med tannpuss, dusjing, vasking og stell. Helsevesenet var heller ikke stort å skryte av. Middelalderens syn på og behandling av sykdom var fortsatt rådende; med at sykdom var et resultat av ubalanse i de fire kroppsvæskene: svart og gul galle, slim og blod. Kopping og årelating var behandlingen for det meste.

En annen ting jeg har tenkt en del på er kvinnenes rettigheter på den tiden. Det å være umyndig, å først være underlagt sin far eller en annen mannlig verge, før man eventuelt senere ble sin ektemanns ansvar, ville også vært vanskelig å innrette seg etter. Å ikke ha råderett over egne penger og eiendom, sin egen kropp, ikke ha muligheter til utdanning eller å ha et yrke … Det er mye vi kan være takknemlige for, vi som lever i 2021!

Tone og Eddie har vunnet pris. Foto: Privat

Men, hvem er egentlig Tone? Hva fyller du dagene dine med?

Jeg er oppvokst på en gård i Åfjord i Trøndelag, og flyttet til Trondheim da jeg var 17 for å ta mer utdanning. Og her trivdes jeg så godt at jeg ble boende! De siste årene har jeg jobbet med digitalisering av arkiv hos Geomatikk IKT AS. Når jeg ikke skriver liker jeg å holde på med andre kreative ting, som å sy eller å strikke. Ellers går det mye i aktiviteter med hundene, lesing, lytting til podcaster og musikk og litt fisking på sommeren.

Helt til sist, er det noe artig fra livet som forfatter du vil dele?

Hehe, jo du skjønner; Da jeg begynte å skrive så ga jeg en av de mest usympatiske karakterene i serien navnet Knut. Det lå ingen spesiell grunn bak navnevalget, annet enn at det var et gammelt og vanlig navn som det passet bra å bruke i historien. Så møtte jeg han som jeg nå er gift med, og hva het han? Jo, han het tilfeldigvis Knut. Da var det enklere med et navnebytte i serien enn å begynne å forklare de vi kjenner om hvorfor jeg har «oppkalt» en sånn karakter etter mannen min, hehe ….

Annonse

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.