Lesertanker om Annabella

Januar 2020 kunne Christin Grilstad Prøis endelig presentere miniserien Annabella. Hun har fra før skrevet både Cornelia på 14 bøker og Livets lenker på 42 bøker.

En heltinne utenom det vanlige i en sprelsk og sjarmerende serieroman fra Tønsberg 1812
Ungjenta Annabella er i kjøkkentjeneste på Jarlsberg hovedgård og drømmer om å bli grevinnens hoffpike, da en hendelse tvinger henne til å flykte. Flukten fører henne til Svelvigen, der hun blir tatt under vertshuskvinnen Johannes vinger. Her prøver hun å stable sammen et nytt liv, samtidig som hun stadig må se seg over skulderen etter forfølgere.

Annabellas hender knyttet seg. Innhentet det henne nå? Måtte hun igjen flykte? Hun slo hendene for kinnene og skalv. Lensmannen kom til å eskortere henne ut av bygda, eller enda verre. Om episoden på Jarlsberg hadde nådd Svelvigen, så ventet kasjotten.

De første fem kapittelene følger vi Annabella og hennes liv på Jalsberg hovedgård. Forfatteren tegner et godt bilde av hvordan det var å arbeide der for 200 år siden, og jeg får lyst til å reise dit den dag i dag bare for å titte. Annabella er en ung jente med mye sinne inni seg, hun vil stå på egne ben og har ingen ønsker om å ta opp kontakten med sin mor. Her er det mange spørsmål som sniker seg inn, og jeg blir virkelig nysgjerrig på fortiden.

Etter en dramatisk hendelse i slutten av kapittel fem ender Annabella opp med å knivstikke sin overfallsmann og må rømme i all stillhet. Jeg har ikke problemer med å se for meg en ung jente vandre rundt på landeveien på jakt etter ett nytt liv, med strimler fra serken surret rundt skoene, for å holde sålene på plass. Fattigdommen i tidligere tider var nok brutal på alle måter, og det er meget godt beskrevet av forfatteren.

Det er to ting jeg henger meg fast ved i denne boken. Det første er at vi er herlig frigjort fra romantikk og gryende forelskelse. Jeg skriver herlig frigjort, fordi dette aldri skjer i denne sjangeren, og det er friskt pust når det endelig ikke skjer.

Videre biter jeg meg merke i hvordan Annabella tar alt bokstavelig. Det blir til tider for dumt for meg, som når hun leter under en stol etter noe, når noen sier “det er ikke til å stikke under en stol”. Jeg tar meg nesten i å lure på om Annabella kanskje ikke er helt som oss andre. I så fall er det et interessant trekk fra forfatteren å skrive en slik hovedkarakter i denne sjangeren. Men for meg blir det dessverre for mye, og det fenger ikke…

Annabella er som en katt, lander alltid på beina, men noe sier meg at hun vil trenge mer enn ni liv før disse ti bøkene er lest ut. Forfatteren skriver en god førstebok, med levende personer og steder, og gode dialoger. Jeg gir boken en firer på terningen.

Annonse

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.