Lesertanker om Gjenklang

Annonse

Fredag 10. juli kom årets sjette nye serie, Gjenklang, skrevet av Nora Dåsnes og Hannah Mileman. Dette er en serie jeg har ventet spent på, av den grunn at de unge forfatterne vant Cappelen Damms romanseriekonkurranse tilbake i 2014. Den gang var de begge 19 år og juryen i konkurransen skrev følgende «Dette er en erfaren forfatter. Denne dama har stålkontroll!»

Siden siste skoledag ved Elvebakken videregående i Oslo sommeren 2014 har de begge tatt bachelorgrad innen illustrasjon ved Kingston University i England. Alle illustrasjoner i bøkene er det derfor forfatterne selv som tar seg av, og streken er annerledes enn hva jeg er vant til å se på seriebøker. Ikke minst er det også flere illustrasjoner enn vanlig! Hvert kapittel har nemlig en liten illustrasjon fra handlingen, i tillegg til en tittel, ikke bare ett nummer. Dette har skjerpet min leseglede ytterligere, da jeg nå tar meg tid til å fundere på hva betydningen kan være. Spennende og interessant, jeg liker det! Og ikke minst, siste kapittels tittel var så nervepirrende avslørende at jeg knapt turte å fortsette lesingen!

Denne boka kom gratis i posten for noen uker siden, siden jeg abonnerer på serier hos Cappelen Damm (NorskeSerier). Jeg skal innrømme at jeg la boken i haugen som skal leses (en eller annen gang, for den haugen vokser stadig). Men, så kom jeg over en artikkel fra forlagets blogg Serieliv, hvor det også var avbildet plantegninger. Jeg ble nysgjerrig og åpnet boka. Og der ble jeg altså sittende. Først brukte jeg sikkert 15 minutter på å kose meg med plantegningene og se for meg hvordan livet i huset var, for jeg virkelig elsker plantegninger! Flere ganger underveis i boka tok jeg meg selv i å stoppe opp, bla tilbake og følge bokas karakterer der de vandrer rundt i huset. Måtte legge ved bilde fra boken, kanskje det er flere enn meg som undrer seg på hvordan det var å bo i et hus med egen julestue, røykerom og tesalong.

Som vanlig når jeg leser førstebøker pleier jeg å stoppe etter første kapittel for å skrive ned noen ord om hva jeg tenker, og det gjør jeg også ca halvveis. Denne gangen gikk ikke det, jeg var på side 187 da jeg kom på at jeg skulle ha stoppet. Og jeg droppet en familielunsj for å lese videre. Da jeg kom på side 255 satt jeg og bet meg i leppa av spenning, men da jeg bladde om var det ikke ett ord på side 256. Jeg kom med et høyt utrop i frustrasjon (enkelte ord passer ikke på trykk), så mannen lurte på hva i all verden som skjedde.

Så, hva handler denne førsteboka om? Tittelen boka bærer er I familiens fotspor, og oppsummerer reisen hovedpersonen Ella foretar seg. Som fosterbarn hos Per og Alma, som i alle år har behandlet henne som en datter, har hun aldri helt slått seg til ro. Det er en indre uro i Ella, en uvisshet og som det står på baksiden av boken, hun har fått et kapittel revet ut av livet. Hun vet ikke hvem foreldrene er, bare at hun får 50 kr og et hyggelig brev hver bursdag. Selv med en kjæreste som er glad i henne, fostersøsken hun forguder og fosterforeldre som alltid har tatt godt vare på henne, mangler det noe. Da hun på 17 årsdagen får brev av fosteronkelen i Kristiania som forteller at hennes biologiske far har sluttet å sende penger, men at han har en pakke til henne fra faren, er valget tatt før Ella rekker å lese ferdig brevet. Hun må reise! Fosteronkelen arbeider hos den velstående von Tillisch familien og ordner en post til Ella som tjenestepike. Og med det er Ellas jakt på sine røtter igang.

Eksempel på illustrasjon og kapitteltittel.

Jeg er dypt imponert over flere sider ved denne boken, og tar meg igjen å sitere juryen tilbake i 2014 «Godt håndverk og solid skrevet. Teksten har det lille ekstra. Forfatteren kan beskrive følelser. Filmatisk skildret. Dialogen er glitrende.» Så legger jeg til at forfatterne siden dette har jobbet med historien og manuset i seks år. De har skrevet om serien, vært i tett dialog med redaktør og forbedret manus ytterligere, og jeg tar av meg hatten. Jeg har virkelig kost meg med å lese denne boka. Dialogene er så knallgode at jeg tar meg selv i å lese de høyt til tider.

Karakterene vi møter er kun en håndfull i antallet, men likevel gir de utgangspunkt for masse intriger, som jo er hovedelementet i enhver god serie. Her er det hemmeligheter og mysterier krydret med gode karakterskildringer, overdådig sosietet og korrekt etikette. Veiledningsbok for tjenestepiker og unge husmødre har en sentral rolle for uerfarne Ella, og er med på å gjøre handlingen troverdig, slik som kokkas kommentar “Så du kan lese. Det er da noe.”

Så hvordan skal jeg oppsummere denne leseopplevelsen? Jeg sitter selvfølgelig igjen med masse spørsmål, som jeg mener man må sitte igjen med etter starten på en serie. Tanker om hva som skjuler seg under overflaten, både hos Herr Lucas, fru von Tillish, Inga og ikke minst Ellas far? Hva vet egentlig Johannes og herr Mørch om Ellas foreldre og hvor dypt er det lurt å lete? Ting er sjeldent som de ser ut til å være – må jeg kanskje abonnere?

Annonse

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.