Samme dag som Anne Marie Meyer er ute med siste bok i sin serie Julie, kom første bok i hennes nye serie Nattsvermere. Anne Marie Meyer debuterte i 2013 med serien Odelsjenta fra den lille bygda Aurdal i Valdres, på slutten av 1800-tallet. Etter 50 bøker avsluttet hun serien før hun tok oss til Kristiania i 1916, i den nye serien sin Julie. Denne ble avsluttet etter 32 bøker. Nå får vi bli med helt nord til Åfjord, innerst i Altafjorden, i 1872.
Troms og Finnmark, 1872: Aila vil gå på dans og treffe andre unge mennesker, men moren, som er strengt religiøs, er redd for datterens rykte. Samtidig trues gruva av nedleggelse, og frykten for fremtiden brer seg i den lille bygda.
“Det var noe befriende ved å kjenne tonene fra trekkspillmusikken forplante seg i kroppen. Innimellom føltes det som hun svevde. Musikken gjorde henne glad og lett til sinns, og morens formaninger forsvant som dugg for solen.”
I serien møter vi Aila, en sytten år gammel mørkhåret skjønnhet, som bor med sine foreldre og to yngre søsken i en liten bygd innerst i Altafjorden. Forfatteren tegner et godt bilde av livet til denne lille fattige familien, både av omgivelsene rundt men også av den usikkerheten livet i et gruvesamfunn gir. Det er et godt språk i boka og det er tydelig at forfatteren har over åtti bøker bak seg.
Boken åpner med at Aila blir slått i ansiktet av sin egen mor, fordi hun ytrer ønske om å gå på dans, til tross for at moren sier nei. Handlingen starter i mai, før den hopper noen måneder (og på side 65 får Aila lov til å gå på dans), hopper noen måneder til og plutselig er det jul.. Handlingen flyver så hastig av sted, og jeg føler ikke den går tilstrekkelig i dybden.. Altså, de vasker klær, støper lys, føder barn, er på fest og masse annet, men det går så fort. Jeg kommer dessverre ikke helt under huden på Aila..
Etter min mening har denne boken dessverre noen svakheter. Den største av den er at det er lite som drar meg fremover. Det er ingen tydelig mostand og lite med etterlengtende spenningskurver underveis, det som kunne gitt mer driv og spenning hoppes lett over, slik som fødselen. Det er også en del overganger som oppleves for brå for meg, slik som sinnet til Ailas mor: i det ene øyeblikket er det hatske ord og dårlig stemning mellom dem, før det i neste setning er fred og fordragelighet. Eller som da Aila tar med seg barneklær til Maret, men Marets mor kaster på hodet og vil ikke ha almisser, da de har så de klarer seg, før hun et kort øyeblikk etterpå sier tusen takk. Eller da Klemet sier fæle ting til Aila før han også snur om på flisa. Det er liksom noe med humøret til folk i boka…
I forordet skriver forfatteren at det er den glemte historien om Senjas nikkelverk som har inspirert denne historien, og at hun har forsøkt å gjøre det meste historiskt korrekt. Jeg må si jeg ble forvirret da Aila dukket opp i Kåfjord, en del mil unna, kanskje det har noe å si for videre bøker, men det forvirret meg som forventet å lese om Senja… En annen ting som også forvirrer meg er at det i begynnelsen av boken står når personene er født, noe som gjør at jeg kan regne meg til at Aila er 7 år eldre enn sin lillebror. Aila forstår at moren er gravid, da hun husker at hun også tålte dårlige lukter da hun var svanger med broren, tilbake til da hun var seks år gammel.. Hun husker også at hun stelte og reivet han da han var spebarn. For meg henger ikke dette helt på greip..
Alt i alt vil jeg oppsummere Nattsvermere som en koselig fortelling om ett års levd liv, som nok har potensiale til å bli en lun fortelling fra det barske nord. Ønsker du lese om trange kår, gruvedrift og gryende kjærlighet er dette boken for deg. For meg ble det mangelen på driv og spenning, samt noen logiske brister som gjør at jeg ender opp med å gi serien en treer på terningen.
Vær den første til å kommentere