Anmeldelse av Sagaen om Emilie

Store forventinger

Det begynner å bli en god stund siden jeg fant ut at Bladkompaniet skulle komme med en ny serie; Sagaen om Emilie. Den gang hadde jeg kun forsiden å forholde meg til, men den fristet så absolutt. At det er Ida S. Skjelbakken som står bak er ingen overraskelse, for den magien hun tryller ut når hun lager forsidene sine (Aurora, Krøniken om Ylva Alm, Nattergalen og Eikegården) den er spesiell. Så fikk jeg vite litt mer om serien;

Trøndelag 1878.  Det er tid for det årlige juleselskapet på mektige Salstad gård, og husmannsjenta Emilie er på plass for å arbeide. Hun er ung og vakker, og mer enn én kar har et godt øye til henne. Oppholdet blir mye mer dramatisk og følelsesladet enn Emilie kunne ha forestilt seg, men hun håndterer oppgavene med glans. Dessuten er hun forelsket …

Noe av det jeg liker best å lese om er klassereiser, og det var akkurat det jeg hadde forhåpninger om at denne boka kunne by på. Og at forfatternavnet Anne-Lill Vestgård er et pseudonym gjør det hele ekstra spennende. Sum samarium var forhåpningene veldig store da jeg endelig kunne ta fatt på første side i denne nye serien. Men de første kapitlene skuffet.. Det var tunge ord og litt for ofte måtte jeg stoppe opp i merkelige setninger. Det var liksom ikke noe som dro meg videre heller, for jenta var forelsket, og det var gutten og, så hva mer kunne det liksom bli? Sta som jeg er legger jeg aldri fra meg en seriebok før den er lest ut, og det må jeg si er VELDIG glad for. Når kapittel 6 (av 37) begynte var jeg fanget. Da hadde jeg fått lest litt fra andre personers perspektiver, og det begynte virkelig å legges opp til både sjalusi og dramatikk.

Helfrelst av lunhet og humor

Og på side 182 var jeg helfrelst, i møtet med selveste Kapteinen. For den mannen har snakketøyet i orden, og plutselig føles hele boken langt lystigere, som om humoren endelig har fått sitt fotfeste. Som da Kapteinen har følgende kommentar om en brukket nese «heretter kommer denne flotte veiviseren trolig til å bli skjev». Nå var det noen gode beskrivelser tidligere også, som trakk godt i smilebåndet, slik som han som ble beskrevet med en «nese som et ørnenebb og hake som et potetgrev», for å nevne noe.

Som seg hør og bør i en god serie bygget første boken godt opp med løse tråder. Jeg sitter å er irritert på Halvor og hans evne til å stå opp for seg selv. Og ikke minst irritert på Karen, for hva er hun egentlig for slags person? Jeg er også nysgjerrig på hva Emilies mor skjuler, og ikke minst hva Fruen på Salstad gård vet om henne, her lukter jeg spennende hemmeligheter fra fortiden.

Emilie er forelsket, du skal ikke lese lengre enn første setning for å forstå dette. Men Emilie er en svært vakker jente, som mange menn har ett godt øye til, og på under to døgn er hennes tilværelse snudd opp ned! Boken tok seg virkelig opp, den snek seg inn på meg, og når jeg leste siste kapittel hadde jeg ett stort gils om munnen, nesten så jeg klappet i takt med musikken i boken. Og når siste setning var lest var min første kommentar «Whæææ!»

Det er en lunhet over boken. Og humoren spesielt, jeg klarte ikke noe annet enn å bli fasinert av kapteinens morsomme kommentarer og væremåte. Han likte jeg, og håper virkelig jeg får lese mer om. Men det var også andre karakterer som fikk smilet på plass i ansiktet mitt. Så nå skal jeg pent sette Emilie i bokhylla og sette meg ned for å vente på neste bok, som jeg absolutt gleder meg til.

Og hvem er så denne hemmelige forfatteren Anne-Lill? Vel, det kommer det ett annet blogginnlegg om!