I dag har jeg endelig tatt fatt på bok 36 i serien Skjærgårdsliv. Den har ligget på vent i mange måneder nå, så gleden var stor da endelig hadde lesetid til overs.
Jeanette Semb har vært en favoritt siden jeg plukket med meg første bok i Solgård på Oslo S før en togreise tilbake i 2008. Så da hun kom med Skjærgårdsliv i 2012 opprettet jeg abonnement med en gang. Bok 38 dumpet nylig ned i postkassen min, så det var nok den som fikk meg til å finne frem igjen bøkene.
Å komme seg inn i handlingen er aldri noe problem, mye takket være sidene «Slik sluttet forrige bok». Det er alltid koselig å komme tilbake til Drøbak og Son, og denne gang var intet unntak. Det er mange fortellerstemmer i denne serien, de store hovedpersonene men også mange mindre roller. Om jeg ikke husker helt feil var det vel Josefine, Martine og Anna som bar fortellingen fra begynnelsen. De har blitt som gode venner av meg, og felles for de alle er at de ikke utelukkende er gode og rene og fine og hellige. Og det er de mange lagene i deres personlighet jeg liker med denne serien. En grei måte i vise hva jeg mener er at de karakterene jeg til å begynne med hatet har jeg nå blitt glad i.
Denne boka skiller seg derimot svært fra tidligere bøker det er et tidshopp på seksten år. Jeg skal innrømme at jeg ble nokså forvirret i siste halvdel av boka. Det var mange nye fortellerstemmer å bli kjent med, men nå som siste side av boka er lest vil jeg si at tidshoppet er løst veldig bra. Det har blitt sagt nok om det som har vært, samtidig som om mange tråder fremdeles er tilstede. Og det som fikk meg til å smile mest var Victorias tanker om sin egen datter, det er ikke greit å møte seg selv i døra.. Hehe.. Har du lest serien forstår du hva jeg mener 🙂
Nå skal jeg ta fatt på bok 37, skal bare hente meg en kopp deilig chai-te først 🙂 God høstdag og god bok!
Vær den første til å kommentere