Anmeldelse av Aftenstjernen

I går, den 14. februar 2019, var det på tide å ønske Aftenstjerne velkommen inn i serierekkene, da boken kom i salg i det ganske land. Noen av oss har også fått sett litt på første boken allerede, da den er sendt ut som vedlegg i ukeblad, gratis eksemplar til lesere og som gratis ebok. Jeg har lest den, og her er mine tenker om denne nye serien.

Fra barneasyl til hustaus

Aftenstjernens første bok bærer tittelen Medaljongen og tar oss med tilbake til Barneasylet i Bergen i 1897. Tiår gamle Blanca skal endelig forlate Barneasylet, hun skal få en familie og det er mange følelser i ett lite barnesinn. Så kommer altså dagen, og Blanca får være med sin nye familie hjem.

«Ta på deg dette.» Pleiemoren holdt frem et stort ullskaut.
«Ja, mor.» Blanca tok takknemlig imot skautet og la det så fint hun kunne over skuldrene. Det var kjølig i luften, og hun var tynnkledd. I neste øyeblikk brant det på kinnet. Blanca stirret forbauset på den nye moren og tok seg til ansiktet.
«Du har å kalle meg fru Holen.» Stemmen var hard og klangløs. Hun røsket tak i skautet som Blanca hadde dandert så fint. «Dekk til det grufulle håret ditt. Du vil ikke at noen skal se deg slik.»
Blanca skjønte ikke hva pleiemoren mente. Likte hun ikke flettene? Var de ikke stramme nok? Hun førte en hånd opp til det kritthvite håret.
«Er du tunghørt, jente? Dekk deg til!»

Etter kun fem sider har Jenny Micko fått seg en ny leser, meg. Bare i løpet av disse sidene i prologen klarer hun å sette i sving en hel rekke føler i meg, og ett sterkt hat mot fru Holen. Første kapittel begynner ti år senere litt utenfor Bergen. Herr og fru Holen holder til på et lite småbruk med sine fem barn, og hustausen Blanca, som har ansvar for hele husholdet, under fru Holens krasse blikk. Livet utenfor Barneasylet har vært alt annet enn hva Blanca drømte om …

I Bergen by våkner 20 år gamle Lotta opp, og tar sine seks faste skritt mot vinduet og trekker inn duften av en frisk morgen før hun tar tre skritt tilbake slik at morgengymnastikken kan gjøres midt i rommet. Hun teller skrittene ut av rommet, lar hånden hvile på den hundre år gamle gelendret og hører klirringen av forkostlyder komme fra spiserommet.

Min tanker om boken

I løpet av Medaljongen er dette to unge piker vi blir godt kjent med, som begge skiller seg ut i mengden og bare ønsker de kunne være som alle andre. Sukk, jeg vil bare tykke dem inntil meg og gi av min varme, verden er et urettferdig sted.

Jeg leste Lydias Løfte da denne kom ut på Aller forlag, og jeg kan se mye av det jeg likte i den serien her også. Det er bestandig gøy når forfattere legger igjen litt av «seg» i bøkene sine, og her er det godt å se at svenske Jenny ikke har glemt sine røtter. Lottas mor er svensk, en utmerket unnskyldning for å få med svenske fraser og småord. Og ikke minst er kjærligheten for dyrene tilstede i begge karakterens liv.

Det var spesielt to ting jeg liker ekstra godt med denne serien. Det første er hvor lang tid jeg brukte på å innse hva som gjør Lotta annerledes, og hvor godt skrevet kapitlene om henne er. Det er forfriskende å lese om hverdagen slik Lotta opplever den. Den andre tingen jeg sitter igjen med er tanken på hvor fraværende gutter/menn på mange måter var i denne boka, og det var interessant innenfor sjangeren. I mine øyne har Aftenstjernen akkurat det en seriebok skal ha, karakterer jeg kan bli glad i, beskrivelser av steder og personer som drar meg inn mellom permene og ikke minst handling som overrasker. Jeg gleder meg til fortsettelsen!

2 Comments

  1. Flott skrevet av deg Nina. Vi to oppfattet boka helt likt. Jenny har tolket jentene så fint. Gleder meg til å følge Lotta og Blanca videre. Så nå er det bare kaste seg på bok nr to.

    • Takk 🙂 Så gøy at vi har oppfattet boka helt likt!! Jeg tegnet abonnement på serien idag, så jeg håper bok 2 kommer i posten til uka 🙂

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.