Kvinnene på Svartå

Skrives av Christina Erikson

Utgis av Gyldendal. Serien er planlagt å bli 21 bøker*.

Svartå, 1782. Seksten år gamle Christina har store ambisjoner for herskapshuset faren bygger på Svartå utenfor Ørebro. Selv om hun blir sendt til Stockholm for å bli presentert ved hoffet og finne en passende ektemann, er det for hestene på gården og for murersønnen Gustaf at hjertet hennes brenner. I Stockholm blir Christina dratt inn i intrigene rundt kongen og hans søster. Samtidig oppstår det en feide mellom Svartås forvalter og Gustafs far som får ødeleggende konsekvenser. Den eneste Christina ser ut til å kunne stole på, er tjenestepiken sin.

Hvis du var min er første del i historien om kvinnene som regjerte på Svartå herregård. Serien strekker seg over 250 år, og forteller om kvinners utrettelige kamp for kjærligheten og retten til å bestemme over eget liv – fra slutten av 1700-tallet og frem til moderne tid. Det er en historie om himmelstormende kjærlighet, kvinnelig list og maktspill i de øvre lag av samfunnet.

Forfatteren har planlagt at serien skal bli på 21 bøker, men disse er delt inn i syv ulike triologier. Etter planen skal hver triologi handle om de syv ulike kvinnene som har vært herregårdsfrue på Svartå. Alle de ulike triologiene kan altså leses hver for seg. Det betyr at man kan kjøpe de tre første og avslutte, eller velge seg tre andre og lese disse uten å kjøpe de andre..

Ord fra forfatteren

Jeg kommer aldri til å glemme den første gangen jeg gikk inn gjennom de høye, solblekede dørene til Svartå herregård. Det var en ganske grå septemberdag, og jeg hadde ikke særlig høye forventninger. Bildene i prospektet var alt annet enn tiltalende. Men siden jeg ikke er redd for hardt arbeid, overtalte jeg mannen min til at vi i det minste kunne kikke. Å kikke betyr ikke nødvendigvis å kjøpe, sa jeg til både ham og meg selv.

Etter en lang kjøretur gikk vi ut av bilen, og jeg tittet opp på fasaden. Vegger og tak så greie ut. Noen hadde tydeligvis pusset opp hovedbygningen. De to fløyene var mer slitt. Etter å ha trukket pusten dypt gikk jeg over dørterskelen til det store huset. Herregården luktet innestengt, og i inngangshallen var det ingen spor etter den opprinnelige utsmykningen fra 1700-tallet. Gipsplater var slurvete spikret opp på de rareste steder, og branndører av stål hadde erstattet de opprinnelige dobbeltdørene. Der gipsen ikke strakk til, hadde det i stedet blitt sprøytet på kilovis med byggsilikon. Resultatet var hjerteskjærende. Det var tydelig at det ikke var fagfolk som hadde stått bak disse ødeleggelsene.

Med klump i magen gikk jeg rundt i salongene i første etasje. Det var først da jeg fikk øye på en original kakkelovn at jeg skjønte at husets hjerte fortsatt slo, at det var liv under skitten og støvet. Jeg satte opp farten og nærmest løp gjennom rommene. Håndskårne treornamenter dekket av gullmaling over dørene, malte veggpaneler som viste de fire årstidene og veggfaste gustavianske speil fylte meg med lykke. Her var 1700-tallet jeg hadde drømt om.

Og jeg var fortapt.

En lang rekke sterke kvinner har bodd på Svartå herregård. Dette ble tydelig da jeg som ny eier gikk på oppdagelsesferd. I et rom oppe på det enorme loftet fant jeg gamle malerier og bilder som det så ut til at ingen hadde ønsket å ta vare på. Blant knuste rammer og nedtråkket glass fant jeg et maleri som viste et slags slektstre, fra Svartå herregård sto ferdig til moderne tid. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at det var kvinnene som hadde hatt ledelsen her. Med kortvarige mellomspill fra menn drev kvinnene bruket, herregården og hele virksomheten i to hundre og femti år.

Det som var enda mer oppsiktsvekkende, var at flere av dem het Christina.

Natten etter jeg oppdaget at jeg var nok en Christina på Svartå, sov jeg urolig og våknet med en følelse av at jeg hadde oversett noe. Jeg hoppet over frokosten og gikk tilbake til loftet og haugen med malerier og annen dokumentasjon. I en håndskrevet historie leste jeg at det gikk rykter om at husets byggherre var blitt slått i hjel og begravd et sted under huset. Jeg begynte å le. Nervøst. Tanken på at huset vårt var noens grav, var ikke særlig munter, heller skremmende. Men jeg beroliget meg selv med at det sannsynligvis handlet om en ansatt som hadde rømt, og at noen hadde diktet opp en mer spennende forklaring på forsvinningen. Man hadde hørt snakk om sånt.

Noe annet som fanget interessen min, var beskrivelsene av hvordan den første Christina på Svartå engasjerte seg i utdannelse og helsehjelp for folk i bygda. Hun føltes på en måte moderne og engasjert og slett ikke slik jeg forestilte meg en adelsdame fra slutten av 1700-tallet. Nysgjerrigheten våknet. Jeg ville finne ut mer om henne, men spørsmålet var hvordan? Gjennom historien har det ikke blitt skrevet mye om kvinner. Men Christina var tross alt datter av en hoffmarskalk. Kanskje jeg kunne finne henne i skrifter om det svenske hoffet?

Mens jeg spiste sen frokost, søkte jeg på nettet etter informasjon om henne og tiden hun levde i. Deretter gravde jeg frem fagbøkene mine om svensk historie fra flytteeskene som ennå ikke var pakket ut, og fordypet meg i tekster om frihetstiden, Gustaf III og innflytelsen fra Frankrike. Jeg fant ikke kvinnenes historie noe sted. Den så ut til å ha forsvunnet i tiden som hadde gått. Det dirret av spenning i meg.

Bare noen dager senere visste jeg at jeg måtte skrive beretningen om kvinnene på Svartå.

Christina Erikson,

Juli 2023

Omtaler

Det er ingen omtaler ennå.

Bli den første til å omtale “Kvinnene på Svartå”

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.