Takk for Beidablikk, Trine!

At det nå er fire og et halv år siden Gabriel fant en ung og livløs skikkelse i snøen, kan være vanskelig å fatte – tiden går fort. Men den andre fredagen i 2020 kom altså siste bok i serien Breidablikk ut. Etter 26 bøker er det på tide å si farvel til Bera og de andre. MinBokverden har tatt en liten prat med forfatteren Trine Angelsen, om helseutfordringer, nyttårsforsetter, bøker og skrivemusikk, men ikke minst Bera og tomrommet hun etterlater seg.

Man er ikke ensom som forfatter

Å være forfatter innebærer ikke ensomhet, som mange tror. Som oftest er hodet fullt av karakterene forfatterne skriver om, slik er det også for Trine. “Om jeg ikke sitter ved tastaturet, er de alltid i tankene mine. Noe av det først jeg tenker når jeg våkner, er skriving. Så følger det meg gjennom hele dagen og langt inn i drømmene om kvelden.” sier hun. Men når man da lever med sine egne karakterer døgnet rundt, år etter år, hvordan er det å ta farvel med  dem? Ifølge Trine er det rett og slett vanskelig. En god ferie for avkobling må vel være på sin plass, tenker jeg. Joda, Trine er enig i det, og kan fortelle om flere ferieplaner. “Når så en serie nærmer seg slutten, planlegger jeg alltid en lang og god ferie. Det har til nå ikke skjedd. Jeg ser i kalenderboken min at det gikk tre dager fra Breidablikk var ferdig, til jeg var i gang med neste.”

Jeg har jo hørt det bli sagt at de fleste kreative skrivende mennesker har en trang til å fortsette, selv om en serie er slutt, og det viser seg altså å stemme. Men hvordan fungerer det? Løper man rett til tastaturet og begynner? Nei, svar Trine meg, det er research som gjelder. “Nytt sted og nytt bakteppe. Deretter er det folket jeg skal dikte, historien langt fram i tid… Det er så mye, og alt skal på plass før jeg kan begynne på selve manuset. Og selv da kan det gå trått og vrangt i starten.” Hvordan kan det gå trått og vrangt, når man har skrevet 113 seriebøker, og atpåtil noen strikkebøker, kan man jo lure på!? “Kanskje aller mest fordi jeg selv er min største kritiker?” kan Trine fortelle.

En barndom full av historier

Barndommens år tråkket Trine i Kabelvåg, et sted hun også har brukt som bakteppe i flere av seriene sine. Skoleveien var lang, og små barneføtter måtte traske flere kilometer hver vei. Gatelys fantes ikke, og biler var det sjeldent lags veiene. Men Trine var aldri redd. “Selv om jeg gikk alene, var jeg aldri redd for mørket. Og mens jeg gikk, diktet jeg historier. De aller fleste om damer i gamle dager, og drømmen var en gang å kunne skrive bok om dette.” Men om vi får lese de historiene er visst lite sannsynlig, for ifølge Trine hadde de neppe solgt.

Men å selge bøker, det skulle det vise seg at den lille skolejenta senere skulle gjøre, og det i store opplag! “Da jeg startet mine aller første skriverier på Havets datter, fikk jeg en CD i julegave av mannen min. Det var Enya. Den platen spilte jeg om og om igjen mens jeg jobbet… Helt til den var fullstendig ødelagt.” Og musikk er viktig for Trine, skrivemusikk. Helst hører hun på Kari Bremnes og hennes brødre for inspirasjon.

Mistet hukommelsen og ordene

Det har knapt gått et år siden Saltdalsposten var hjemme hos Trine og snakket med sykdommen som satte henne kraftig tilbake, da hun mistet hukommelsen og ordene i 2017 og 2018. Også VG plukket opp saken og skrev om hvordan migrene, kramper og anfall ble en del av hverdagen. Selv er Trine beskjeden med ord når det kommer til helseutfordringene som har banken på dørene “Sykdommen jeg hadde var en lang og vond prosess. Også fordi jeg måtte låne bort Melle en tid. Men nå er jeg frisk, Melle er tilbake og jeg kan bare se framover.”

At hun evner å se fremover har hun også vist tidligere. Høsten for 11 år siden falt hun av hesten, ble hentet av Sea King-helikopter og havnet to dager i koma. Det var VG som kunne melde at hun hadde brudd i to ribbein, brist i brystbeinet og en punktert lunge. Da var hun på bok 23 i Thea, og kunne kort tid etter heldigvis fortsette hamringen på tastaturet, noe hun har holdt på med lenge.

Så hva med nyttårsforsetter og fremtiden?

Vi skriver nå 2020 og fenomenet nyttårsforsetter kommer opp. Slanke seg, bli sprek, spise sunt, trene mer og alle de typiske løftene man gir til seg selv, som man bruker en uke eller to på å gi opp.. Vi er skjønt enige i at det er lite vits, men i år har Trine gitt seg selv et viktig løfte. Hun skal puste med magen. “Å skrive serie er svært krevende, i tillegg har jeg hest, familie m. m, og da er det så innmari fort å glemme seg selv. Sette seg ned, puste med magen og rett og slett ikke gjøre noe annet enn akkurat det. Lenge! Ikke tenke på oppvasken eller den du absolutt burde ringt og invitert på besøk. Ikke tenke på neste kapittel eller om jeg har husket å kjøpe melk. Bare puste, uten radio eller annen lyd på. I total stillhet. Jeg anbefaler alle å prøve det.”

For når man lever av å skrive, er man aldri bedre enn sin siste bok, og når Trine omtaler seg selv som sin største kritiker er det alltid nervepirrende å skulle starte på noe nytt. Som hun sier “Vil virkelig noen lese dette? Og kommer de til å like det neste? Jeg kommer aldri til å senke skuldrene helt og det kan være både bra og litt slitsomt.” Men som hun har avslørt er hun i gang med noe nytt, og mange trofaste lesere gleder seg allerede. De nye leserne, de har mye å glede seg til. For det er ingen tvil om at Trines bøker er godt likt i det ganske land. Hun avslutter med å svare at hun ikke gjøre annet enn å takke hver og en av de som har fulgt henne så langt. “Dere har vært både snill og tålmodig. Så får jeg bare gjøre mitt beste, og håpe at dere vil følge den neste historien min også.”

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*


Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.